Fjelltur på Gaustakne

Gaustatoppen er Telemarks høyeste fjell, og et solid landemerke i mils omkrets. Toppen er den nordlige kulminasjonen på en ganske langstrakt fjellrygg, og et populært turmål. Men det er mer å oppleve på denne fjellryggen.

Gaustatoppens knær

Gaustatoppen er Telemarks høyeste fjell, og ganske sikkert det mest kjente. Toppen ligger 1883 m.o.h., og fjellet er synlig på lang avstand. Det sies at man kan se en sjettedel av Norge fra toppen en klarværsdag.

Fjellet er i alle fall synlig fra Fen, som ligger nær mitt hjem på Ulefoss, nesten 7,5 mil unna.

Gaustatoppen besøkes av tusener hvert år. Mange går turen fra Stavsro og opp til toppen til fots, mens andre tar kabelbanen inne i fjellet. Dette er et gammelt forsvarsanlegg som nå er åpnet for publikum.

Gaustatoppen ligger lengst nord på en ganske lang fjellrygg. Fra foten av hovedtoppen strekker Gaustaråen seg nærmere fem kilometer mot sør, og ender i to markerte topper.

Dette er Lille og Store Gaustakne, henholdsvis på 1446 og 1526 m.o.h. Toppene trer tydelig frem når man kjører over fjellet fra Tuddal mot Gaustablikk. Mens Gaustatoppen ligger i Tinn kommune, hører Gaustakne til Hjartdal.

På Lille Gaustakne med Gaustatoppen i bakgrunnen.

Ut på tur i sensommerfjellet

En nydelig sensommerdag i slutten av august følte jeg for å prøve meg på en fjelltur igjen. Med et høyrebein som fortsatt ikke fungerte optimalt etter hamstringskaden på forsommeren, ville jeg ikke ta i for hardt.

Gaustakne på Tuddalsfjellet pekte seg ut som et relativt lett turmål. Jeg ville begynne med Lille Gaustakne, som ligger lengst fra veien over fjellet. Til gjengjeld er den rundt 80 meter lavere enn Store Gaustakne.

Tanken var at om det gikk greit å kare seg opp til den minste toppen, ville jeg også prøve å bestige den store.

Sti mot Lille Gaustakne på Tuddalsfjellet.

Jeg parkerte bilen ved en liten plass på innsiden av svingen sør for Flisetjønnskaret, som er veiens høyeste punkt på 1259 m.o.h. Så var det på med sekken, frem med kameraet, og begynne turen i lett gange vestover.

Jeg fulgte først et stitråkk over moderat skrånende lyngrabber. Litt av lyngen hadde allerede fått høstfargene i seg, mens Store Gaustakne ruvet bratt over meg mot nord.

Etter bare et par hundre meter kom jeg opp til en markert rygg av større og mindre stein, det lignet veldig på en morenerygg. Her snirklet stien seg videre mellom steinblokkene, før det igjen ble litt lyng å se.

Bølgeslagsmerker i stein på Store Gaustakne.

I steinødet

Lille Gaustakne tegnet seg tydelig mot himmelen i vest. Den hadde en form som minnet om en skråstilt pyramide, men en bratt sørside, og en betydelig slakere nordside.

Jeg tok peiling på det brede skaret mellom Lille og Store Gaustakne, og planen var naturligvis å gå opp dit, for så å følge den slake nordsiden av fjellet til topps.

Etter hvert som jeg kom høyere, ble det mer og mer stein i terrenget. Til slutt var det bare her og der lyngen stakk fram mellom kartlavkledte blokker og heller av kvartsitt.

Ved Store Gaustakne på Tuddalsfjellet.

Jeg var litt spent på hvordan det ville bli å gå i blokkmark og steinur med et høyrebein jeg ikke hadde 100% kontroll på. Men det gikk overraskende bra, og jeg kom meg ganske lett til toppen av Lille Gaustkne.

Toppunktet ligger som nevnt 1446 m.o.h., og det tok meg en snau time å gå turen fra bilveien til toppen. Til tross for en heller beskjeden høyde ga Lille Gaustakne en formidabel utsikt.

Mot sør stupte Lille Gaustakne ned mot Reisjå og Tuddal. Det lavere landskapet breiet seg vidt ut mot horisonten. Mot øst dominerte Store Gaustakne.

Fra Lille Gaustakne mot Tuddal.

Mot vest så jeg dypt ned i Gausdalen med alle vannene som perler på en snor, og mot det karakteristiske fjellet Bonsnos på den andre siden.

Gaustatoppen tronet bak den enorme Gaustaråen i nord. Steinødet var nesten ufattelig her oppe, det lyste i lavgrønt over hele den store steinvidda som strakte seg mot Telemarks høyeste topp. Det var et mektig syn sett fra Lille Gaustakne.

Steinur ved Store Gaustakne.

Fra Lille til Store Gaustakne

Ettersom beinet hadde fungert bedre enn fryktet, og turen opp til Lille Gaustakne gikk ganske lett, så bestemte jeg meg for å prøve å karre meg opp til Store også.

Etter fotografering med både drone og hovekamera, trasket jeg ned i søkket mellom de to toppene. Så begynte en ny oppstigning mot Store Gaustakne.

Selv om det var steinete også til den lille toppen, var det betydelig mer stein her. De 150 høydemeterne fra skaret til stortoppen ble utelukkende gått i steinur og på blokkmark.

Turen opp gikk bra, og utsikten skilte seg ikke så mye fra den på Lille Gaustakne. Bortsett fra at utsikten østover var videre, med Heddersvatn og Heddersfjell som dominerende landskapstrekk.

Bratt terreng ved Store Gaustakne.

Jeg fisket frem dronen igjen, og tok noen bilder her også. Så gjensto bare å finne en farbar vei ned. Jeg hadde lite lyst på ura jeg nettopp hadde gått opp, og jeg regnet med at østsiden var likedan.

Så løsningen ble å ta seg ned ei stupbratt renne i sørveggen på fjellet. Her var det mindre løs stein og mer fast grunn under føttene. Til tross for at det var bratt, følte jeg at dette var den letteste veien ned.

Jeg kom meg helskinnet ned til slakere lende, og da var det enkelt å gå over lyngrabbene tilbake til veien og bilen. Det ble en fin liten treningstur for et ustabilt høyrebein.