Helvetestinden. Det høres jo ikke umiddelbart ut som et veldig fristende turmål. Men toppen er lettere tilgjengelig enn det skumle navnet skulle indikere. Jeg fikk oppleve et landskap med nærmest overjordisk skjønnhet og naturskapt dramatikk.
På yttersida av Moskenesøya i Lofoten
Moskenesøya er den ytterste av de store øyene i Lofoten, bare Værøy og Røst ligger lenger ut i havet. E10 binder øyene sammen, og veien ender talende nok i det lille tettstedet Å. Før den når så langt, passeres Reine, et av de mest kjente fiskeværene i Lofoten.
I tillegg til hovedøya er bebyggelsen i Reine fordelt på flere mindre øyer som Andøya, Sakrisøya og Olenilsøya. Europaveien passerer det lille tettstedet via flere bruer som binder holmene sammen med hovedøya, og det er drøyt 300 fastboende her.
Det har vært og er fortsatt fiske som er den viktigste næringsveien her ute. Allerede på 800-tallet var tørrfisk en viktig eksportvare fra Norge, og dette har gitt liv til mange fiskevær i Nord-Norge.
Siden Pietro Querini strandet på Røst i 1432 har Italia vært et av de aller viktigste eksportmarkedene. Reine fikk handelsprivilegier i 1775, og fortsatt står mange fiskehjeller rundt om i fiskeværet.
Reine på Moskenesøya, Lofoten.
Yttersida
Reine ligger på innersida av Moskenesøya. Selv om Vestfjorden ligger bred og åpen mot øst, er det nok lunere her enn på yttersida av øya. Der knuses bølgene fra storhavet mot de stupbratte fjellveggene, som dominerer vestsiden.
Fjellene på yttersida tar imot storm og uvær som hamrer løs fra vest og nord, og de former et barskt og i stor grad vanskelig tilgjengelig terreng.
Nå er det svært få som bor fast her ute, men i gamle dager var det flere små grender og enkelthus i de få beboelige vikene som finnes. Hell og Refsvika er gode eksempler på det. Jeg har imidlertid planer om å besøke et annet sted på yttersida.
Helvetestinden speiler seg i Bunesfjorden.
Fra Reine strekker Kjerkfjorden seg nordover, og deler nesten Moskenesøya i to. Fjorden har forgreninger mot vest i Forsfjorden og Bunesfjorden. Landskapet er svært dramatisk, og etter mitt syn er det noe av det flotteste Norge kan varte opp med.
De karakteristiske glattskurte tindene stuper i fjorden på begge sider, og langs sjøkanten finner vi flere små bebyggelser som Rostad, Kirkefjord, Vindstad, Bunesfjord og Tennes.
De fleste husene her er i bruk som fritidsboliger, men noen få fastboende finnes langs fjorden. Det er nok til å opprettholde en helårs offentlig båtrute på Kjerkfjorden.
Mot Vindstad på Moskenesøya.
Trøbbel med båtskyss
Det var en flott sensommerdag mot slutten av august. Dagen opprant med strålende sol fra skyfri himmel over Reine.
Jeg var på min første sommertur til Lofoten, og hadde nok en natt overnattet i leiebilen jeg disponerte. Det var ikke særlig komfortabelt, men billig var det i alle fall.
Planen var nå å rekke lokalbåtruten på Reinefjorden for transport til Vindstad ved Forsfjorden, for så å rusle ut til Bunesstranda på yttersida av Moskenesøya. Jeg hadde sjekket rutetider kvelden i forveien, og regnet med avgang 09.45.
Der tok jeg feil! Sommeruta, som jeg hadde sett på, hadde opphørt to dager tidligere. Neste båt gikk 15.30. Det ville selvfølgelig bli altfor sent for meg, så nå var gode råd dyre.
Ved Hamnøy på Moskenesøya, Lofoten.
Jeg hadde kjørt totalt 60 mil fra Tromsø, og turen til Bunesstranda skulle være høydepunktet på de tre dagene jeg hadde til rådighet her ute. Været var dessuten perfekt, og det kunne bli en stund til neste sjanse.
Jeg tok kontakt med turistinformasjonen i Sørvågen, og fant ut at Sakrisøy Rorbuer drev med utleie av båter. Jeg reiste dit, men der var det ingen å få tak i.
Men via Dagmar Gylseth, som er innehaver av et dukkemuseum på Sakrisøy, fikk jeg tak i Roar Wulff. Han drev også et rorbuanlegg, på naboøya Hamnøy. Han hadde båt, og enda bedre: Han kunne skysse meg ut klokka 11. Dagen var reddet!
På Kjerkfjorden nær Rostad. Segltinden i bakgrunnen.
Til Vindstad
Jeg benyttet ventetiden med fotografering ved Hamnøy, før vi la ut på fjorden med kurs for Vindstad. Båten til herr Wulff hadde 250 hesters motor, så turen tok ikke mer en 10 minutter. Vi avtalte henting klokka 18, og så tok jeg farvel med båtføreren så lenge. Så gikk jeg opp trappa til den lange kaia på Vindstad.
Kaianlegget rakk ca. 80 meter ut i fjorden, det var ganske grunt. Vannet var krystallklart, og helt turkisgrønt mot den lyse sjøbunnen. Den spisse Brynliskardtinden reiste seg opp bak noen enslige hus bygget på grønne enger, og rundt Forsfjorden kneiset flere andre staselige fjelltopper.
Eventyrlig landskap ved Vindstad, Moskenesøya.
Det var helt stille. Ikke en lyd. Ikke et menneske å se. Stedet gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Antakelig var det det fineste stedet jeg noen gang har sett.
Vindstad er et billøst samfunn på neset mellom Bunesfjorden og Forsgjorden, det mangler veiforbindelse til omverdenen. Jeg ruslet innover kaia, og inn på en liten grusvei som gikk innover langs Bunesfjorden.
En fredeligere plett var det vanskelig å tenke seg. Dagen var varm og stille. Ved et av husene jeg passerte drev et eldre par på med engslått med ljå. De var de eneste menneskene jeg så på hele turen her ute.
Sauer beiter under Bisplua ved Bunesfjorden, Moskenesøya.
Innover Bunesfjorden
Jeg ruslet rolig langs kjerreveien innover langs Bunesfjorden. Noen sauer beitet i de grønne og frodige hellingene langs fjorden. Et fantastisk fjell kalt Bisplua reiste seg som to hoggtenner mot den knallblå himmelen, noe som ga meg et bra fotomotiv.
Bunesfjorden er ikke så lang. Etter halvannen kilometers gange kom jeg til den vesle grenda Bunesfjord, innerst i fjorden. Her lå sju-åtte hus med tilhørende buer og naust.
Fra grenda gikk en liten sti opp over et lavt eid, ca. 80 m.o.h. Eidet kalles Einangen, og byr på utsikt både mot Bunesfjorden på innersida i øst, og Bunesstranda på yttersida i vest.
I sør ruver fjellet Storskiva (848 m.o.h.), kuriøst nok akkurat 8000 meter lavere enn Mount Everest. Mot nord reiser Helvetestinden seg. Den er litt lavere enn Storskiva, og når bare 602 m.o.h.
De to fjelltoppene danner en mektig portal mot storhavet utenfor, og mellom “pilarene” ligger Bunesstranda. Den er 700 meter lang, og går like langt inn mot Einangen. Sandstranda dekker nesten en halv kvadratkilometer.
Fra Helvetestinden mot Bunesstranda.
Til topps på Helvetestinden
Opprinnelig hadde jeg bare planlagt en tur ut til Bunesstranda. Jeg hadde en idé om at Helvetestinden lå lenger vest, og dermed lengre unna. Men da jeg oppdaget hvor nær den egentlig var, kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg.
Jeg tok en rask avgjørelse, og la i vei opp mot et skar mellom Helvetestinden og Kammen. Det var ganske bratt, men tørre svaberg forenklet oppstigningen mye. Det var godt og varmt i solhellinga, og en liten bekk ga kjærkomment tilskudd til væskebalansen i kroppen.
Det tok ca. 40 minutter å nå opp i skaret. Her oppe fikk jeg en enestående storslagen utsikt mot Kjerkfjorden på den andre siden av fjellet. Innerst i fjorden ligger den lille grenda Kirkefjord, omkanset av spisse tinder med glattskurte sva.
Fra Helvetestinden mot Kjerkfjorden.
Tvers over fjorden så jeg rett på den brutale Segltinden. Når man ser den fra sør. kan den minne om det kjente Half Dome Mountain ved Yosemite Valley i California.
Jeg tok noen bilder, deriblant et panoramabilde, av den flotte utsikten. Deretter tok jeg fatt på den relativt smale eggen opp mot Helvetestindens topp. Det ble en fin og halvluftig opplevelse i det nydelige været.
En halvtime etter at jeg forlot skaret, var jeg oppe. Klokka var rundt to på ettermiddagen. Var det flott ustikt nede i skaret, var det ikke noe dårligere her på toppen av Helvetestinden.
Seks hundre meter under meg lå den store Bunesstranda. Det var neppe badetemeperatur i vannet der nede, men et fantastisk syn var det, og det ga faktisk noen syden-assosiasjoner.
På Helvetestinden, Moskenesøya.
Mot vest strakte Atlanterhavet seg. Nærmeste fjelltopp i nord var Stamprevtinden, fjellet jeg tidligere hadde forveklset med toppen jeg nå stod på. Mot nordøst hadde jeg utsikten mot Kjerkfjorden, mens mot sørøst kunne jeg se både Hamnøy og Reine bak Kammen.
Navaren reiste seg bak Vindstad ved Forsfjorden, og nærmere, men dypt nede lå grenda i Bunesfjorden. Hermannsdalstinden dominerte i sørvest. Med sine 1029 m.o.h. er den det høyeste fjellet på Moskenesøya og i Vest-Lofoten.
Jeg fisket fram kameraet og fotograferte nok en gang i alle himmelretninger. Jeg tok meg også tid til å bare sitte å nyte stedet jeg hadde drømt om ganske lenge. Det var en utrolig god følelse å være der.
Helvetestinden på Moskenesøya, Lofoten.
Retur fra fjellet
Det tok meg mindre enn en time å gå ned fra fjellet til Einangen. Men her ble det en ny stopp for mer fotografering. Nå var det Bunesstranda og Atlanterhavet utenfor som dominerte fotomotivene.
Den glattskurte sørveggen på Helvetestinden lyste varmt i ettermiddagssola, og utenfor stranda bruste dønningene fra havet inn mot de bratte skrentene under Stamprevtinden.
Ute på Buneset på motsatt side av stranda kunne jeg skimte ei lita stue. Det bodde visst folk der til etter krigen. Det må ha vært mer enn ualminnelig værhardt der.
Ved Bunesstranda på Moskenesøya, Lofoten.
Sola sank stadig lavere på himmelen, og jeg måtte tenke på å bevege meg tilbake mot Vindstad. Jeg ruslet derfor ned fra Einangen langs den lille stien mot Bunesfjorden. Jeg stoppet for å vaske meg litt ved en bekk, og det var flere fotomotiver å finne på tilbakeveien.
Jeg var tilbake på kaia ved Vindstad rundt kvart på seks, og ble stående å vente litt mens ettermiddagssola farget fjellene rundt meg. Livet var såre godt der jeg sto og reflekterte over en eventyrlig flott tur.
Sommerkveld ved Vindstad, Moskenesøya.
Tilbake til omverdenen
Ganske presis klokka 18 kom Roar Wulff tilbake med båtskyssen, og det tok bare ti minutter å fyke tilbake til Hamnøy. Jeg takket for skyssen og muligheten til å oppleve yttersida av Moskenesøya.
Jeg tok straks fatt på resien tilbake mot Tromsø, men det var enda to dager til jeg skulle på et jobboppdrag i byen. Så jeg hadde god tid, og planen var å finne et sted å overnatte nær Svolvær.
På veien dit fikk jeg se flere eventyrlige kveldsstemninger langs veien. Ved Flakstadpollen på Flakstadøya fant jeg en gammel båt som lå på sandstranda, og jeg kom dit akkurat da sola var i ferd med å duppe bak fjellene på den andre siden.
Dagen hadde vært et eventyr fra morgen til kveld, og naturopplevelsene vil antakelig stå som et høydepunkt så lenge jeg lever. Hvis ikke har jeg virkelig mye fint å se frem til.
Kveld ved Flakstadpollen på Flakstadøya, Lofoten.
Kilder:
Geir Thorsnæs – Reine, Store Norske Leksikon (hentet 02.05.2026).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 02.05.2026. Sist oppdatert 02.05.2026.
Artikkelen er basert på notater fra 1996.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
