Rett utenfor Fredrikstad ligger en idyllisk, men også værhard skjærgård. Rødbrune svaberg, holmer og skjær ligger spredt utover i Oslofjorden. Her er et yrende liv om sommeren, men hvordan ser det ut en stille vinterdag?

 

Østnorsk kystlandskap

Norges kyst er mangfoldig. Fra den brutale kysten mot Barentshavet i nord, via den knudrete Trøndelagskysten og den barske vestlandskysten, dreier vi rundt Lindesnes, passerer  og svinger mot øst over Oslofjorden. Etter denne temmelig kortfattede oppsummeringen av norskekysten, havner vi i det tidligere fylket kjent som Østfold, nå det sørøstre hjørnet av det nye storfylket Viken. Nærmere bestemt tar vi turen til skjærgården vest for Fredrikstad.

 

Morgenstemning ved Foten, Fredrikstad.

 
Jeg har kjørt ut til den populære badeplassen ved Foten, som ligger like utenfor Øyenkilen. Foten Café ble gjenåpnet i 2018, men nå i desember ligger den vinterstengt. Det er dessuten tidlig på morgenen, en helt vanlig ukedag, og sola har ennå ikke kommet seg over horisonten. Det er dørgende stille, og ikke en sjel er å se. Noen måker lager såvidt litt lyd, langt borte.

Svabergene her ute er sterkt rødbrune, og består av granitt. De runde og glatte formene er skapt gjennom flere istider, men den siste finishen gjorde isen for ti tusen år siden. Det er godt for både kropp og sjel å vandre på svabergene langs sjøen her. Men pass på! Er det vått og kuldegrader, blir det fort ganske så glatt.

 

Dragsund og Foten, Fredrikstad.

 

Torgautøyene

Etter få hundre meter har jeg kommet til Dragsund. Det svært smale sundet skiller Torgautøyene fra fastlandet, men bare ved høyvann. Det er vel bare kajakker som kan passere noenlunde greit gjennom her. Ei gammel betongbru tar gangveien over sundet, og jeg begir meg ut mellom hyttene på Torgautøyene. Flertallsnavnet er forresten litt misvisende, siden det bare er snakk om én øy. Riktignok er den nesten delt i to ved Langevarp, men delene henger godt sammen.

 

Ved Torgautøyene, Fredrikstad.

 

Strømtangen

Det er ganske tett hyttebebyggelse på øya, men stien leder fint frem til de åpne svabergene på sydspissen. Her møter jeg Strømsund, nok et smalt sund som skiller Torgautøyene fra øya utenfor. Den bærer navnet Strømtangen. Her ligger Strømtangen fyr, men det finnes ingen bru som kan ta meg over til fyrøya. Da er det fint å kunne fiske dronen opp av sekken, og sende den opp i lufta for en nærmere titt på fyret.

 

Strømtangen fyr, Fredrikstad.

 
Strømtangen fyr ble første gang tent i 1859, og var bemannet frem til 1977. Fyret markerer nordsiden av leia inn til Fredrikstad. I dag forvaltes fyret av en lokal forening, og fyrvokterboligen, et anneks og et naust leies ut til feriegjester.

Fra lufta får jeg fin utsikt over både øya og fyret. Jeg oppdager at sjøvannet rundt øya er ganske brunt og grumsete. Det kommer av at Glommavassdraget møter havet her utenfor Fredrikstad, og elva fører med seg store mengder slam som fargelegger sjøvannet. Det varierer nok mye med årstid og nedbør, men nå i desember var det ganske tydelig.

 

Ved Strømsund, Fredrikstad.

 

Fotoåret er omme

Etter fotografering fra lufta, trekker jeg frem det større kameraet, og finner flere fine svaberg-motiver ytterst på Torgautøyene. En vinddrag fra vest skaper litt bølger mot de brattere bergene her, men jeg finner også noen blikkstille vannpytter som skaper ytterligere fotomotiver. Jeg gir meg etter hvert, og rusler rolig på stien tilbake til Dragsund og Foten. Denne siste fototuren i 2019 ble en fin avslutning på nok et aktivt år med kamera og drone.

 

Desemberstemning ved Dragsund, Fredrikstad.

 

Se flere bilder fra denne turen