Langt inne på Ringebufjellets store vidder ligger et flyvrak fra krigens dager. To mennesker omkom her da flyet krasjlandet på det øde fjellet. Vi skal ut på en flott fjelltur der historiens sus følger oss.
Nødlanding på fjellet
Det er fredag 30. oktober 1942. Klokka 8.30 om morgenen tar et tysk Junker 52 fly av fra Fornebu, med kurs for Banak i Finnmark. Flyet skal etter planen mellomlande på Værnes og Bardufoss. Men det kommer aldri så langt.
Pilot er underoffiser Franz Stromberg, og med seg som mannskap har han underoffiser Nobel, og korporalene Wilhelm Tönnes og Wilhelm Strehle. Pasasjerantallet varierer med ulike kilder, men minst fire er med. Tyskernes egen tapsmelding opererer med 12 passasjerer.
Når flyet kommer over Ringebufjellet mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, møtes det av et ufyselig vær med sterk vind og fuktig snødrev. Flyet har radiokontakt med Fornebu, og mannskapet får meldt fra om vansker da det er ca 50 km nord for Lillehammer.
Ising og dårlig sikt tvinger kaptein Stromberg til å foreta en nødlanding oppe på vidda. Men det blir et hardt møte med bakken ved Øverlihøgda på Ringebufjellet, og kapteinen omkommer i krasjlandingen. En av de andre besetningsmedlemmene blir også hardt skadet i den voldsomme landingen.
Ved flyvraket på Øverlihøgda, Ringebufjellet.
Hjelp i uværet
De overlevende fra nødlandingen blir nødt til å søke hjelp i det fæle været som herjer oppe på Ringebufjellet. Fire menn fra flyet forlater vraket for å finne andre mennesker som kan hjelpe, mens minst to blir igjen for å passe på den skadde tyskeren.
De fire får en svært strabasiøs tur over de værharde fjellviddene, og etter en to mils vandring kommer de frem til en hytte ved Stortann ovenfor Fåvang i Gudbrandsdalen. På hytta er eieren Andor Flyen sammen med to venner. De gir tyskerne nødvendig hjelp, selv om de nyankomne er fiender. Flyen skal senere ha uttalt at det er forskjell på det å ikke like noen, og å hjelpe mennesker i nød.
De fire tyskerne er sterkt medtatte. Ingen av dem klarer ikke å gjøre rede for hvor langt de har gått, eller nøyaktig hvor flyvraket befinner seg. Men de forteller om den skadde og de som er igjen oppe ved vraket.
Dagen etter havariet ringer tyske myndigheter rundt i bygda, og gir beskjed om at en Junker 52 med nummer 1038 er forsvunnet fredag 30. oktober, ca 50 km nord for Lillehammer.
Ved flyvraket på Øverlihøgda, Ringebufjellet.
Redningsaksjoner
Søndag 1. november blir den første leteaksjonen satt igang, og letemannskapene tar utgangspunkt ved hytta på Stortann. Ivar Ø. Nordrum er 16 år gammel på denne tida, og deltar i aksjonen. Han legger i vei innover fjellet sammen med Oskar Allergodt og hesten hans, i tillegg følger 10-12 tyske mannskaper.
Tyskerne mister etter hvert motet, og returnerer til hytta en etter en. Ivar og Oskar fortsetter lengre inn i fjellet, men det kraftige snøværet visker ut sporene etter tyskernes vei til hytta på Stortann. Etter hvert innser også de to nordmennene at det blir for vanskelig å finne flyvraket, da opplysningene fra tyskerne ikke gir gode nok holdepunkter for å bestemme posisjonen. Dermed returnerer også Ivar og Oskar til hytta.
Flyvraket på Øverlihøgda, Ringebufjellet.
Men et nytt lag med redningspersonell blir raskt satt sammen. Tirsdag 3. november, tidlig om morgenen, bærer det på nytt inn i fjellet. Nå har de fått med to kyndige, norske fjellfolk ekstra: Maurits Fossmo og Karenus Allergodt. I tillegg følger to politimenn fra Hamar, og flere tyskere.
Været har lettet, og sikten har blitt bedre da følget legger i vei innover fjellviddene. De norske er mer erfarne på ski enn tyskerne, og går raskt i fra resten av følget. Etter noen timer aner de spor i snøen, og ikke lenge etter kan de se silhuetten av flyet mot horisonten.
Flyvraket på Øverlihøgda, Ringebufjellet.
Medtatte tyskere
Da redningsmennene nærmer seg flyet, oppdager de også to av tyskerne som har blitt igjen ved vraket. De har formodentlig lagt i vei for å hente hjelp, som et siste forsøk på å redde livet. De har gått en drøy kilometer fra krasjstedet. Men da nordmennene kommer frem, står de to tyskerne stille som statuer, erindrer Ivar Nordum. Maurits og Oskar tar seg av de to, mens Ivar og Karenus fortsetter mot flyvraket.
Da Ivar når frem til flyet, åpner han ei sidedør. Her møter han den skadde tyskeren som står med en pistol i hånda. Han er muligens beredt til å ta sitt eget liv, etter det Ivar tror. Men da tyskeren får se 16-åringen, kaster han pistolen fra seg, og omfavner redningsmannen der inne på fjellet.
Maurits og Oskar får om litt med seg to medtatte tyskerene tilbake til vraket. Senere kommer også resten av redningsmannskapene frem til ulykkesstedet. Været har blitt betydelig bedre, og en ny Junker 52 kommer snart flyvende over området.
Det blir sluppet kasser med redningsutstyr og forsyninger, og redningsmannskapene får etter hvert bragt de overlevende og den døde flykapteinen ned til sivilisasjonen. Den hardt skadede tyskeren dør senere av påkjenningene han har vært utsatt for.
På Rondanestien nær Jammerdalshøgda.
På tur til Øverlihøgda
Den dramatiske historien er et naturlig bakteppe da vi tar turen til Ringebufjellet en sensommerdag, helt i slutten av august. Høsten har begynt å melde sin ankomst i fjellet, men været er betydelig bedre enn den dramatiske oktoberdagen i 1942. Det er overskyet oppholdsvær da jeg sammen med min datter Linn starter vandringen fra fylkesvei 2204. Veien har også navnet Friisveien, og går mellom Ringebu i Gudbrandsdalen og Atna i Østerdalen.
Like vest for Jammerdalshøgda ligger en ganske stor parkeringsplass ved fylkesveien, og her krysser Rondanestien veien. Vi begynner derfor med å følge den merkede stien østover mot Jammerdalsbu, og passerer DNT-hytta etter en snau halvtimes gange. Terrenget er lettgått, uten bratte stigninger. Allikevel har vi flott utsikt mot både Rondane i nord, og Jotunheimen i vest.
Varde nær Jammerdalsbu, Ringebufjellet.
Etter ca 4,5 km er vi fremme ved Saubu, og her skal vi egentlig inn på en umerket sti mot øst. Den går i nokså rett linje på nordsiden av Øverlighøgda, og leder rett mot flyvraket som er målet vårt. Men vi fortsetter et stykke til på den t-merkede Rondanestien, mot toppen av selve Øverlihøgda. Tanken er å unngå våte myrpartier, noe vi også gjør. Men vi må til gjengjeld forlate stien etter hvert, og navigere i terrenget uten ledetråder som stier eller merkede varder.
Det går imidlertid uten problemer, og etter drøye to timers gange er vi framme ved flyvraket som ligger rundt 1200 m.o.h. Det er stort sett bare skjelettet igjen av flyet, etter tiår med trofejegeres plyndring. Men har disse jegerne virkelig fått med seg hele flyets haleparti?
Haleparti fra Junker 52 nær Øverlihøgda, Ringebufjellet.
Det forsvunne halepartiet
Ivar Ø. Nordrum har skildret de dramatiske opplevelsene fra 1942 i en artikkel i Hemgrenda 1999, årbok for Ringebu Historielag. Han husker at flyet så ganske uskadet ut rett etter krasjlandingen den kalde og vindfulle oktoberdagen for 78 år siden.
Men demontering av flyet startet nesten umiddelbart. Mitraljøsen flyet var utstyrt med, ble fjernet av den norske redningskvartetten. Propellene skal ha blitt byttet mot kasseroller, etter å ha blitt fraktet til Lillehammer.
I årenes løp har mye av flyet forsvunnet, sannsynligvis står mang en souvenir fra vraket i stuer over det ganske land. Men det viser seg at flyets haleparti ligger 800 m øst-sørøst for selve flykroppen. Det har vært spekulert i om flyet tok bakken flere ganger før det endte opp der det står idag, og at halepartiet falt av som følge av dette.
Men gamle bilder tatt like etter krasjlandingen viser flyet med halen intakt. Det betyr at den er flyttet etter den fatale ulykkeshendelsen i 1942. Det ryktes at det var to kamerater som dro halepartiet med seg et stykke, før de gikk leie og lot det ligge.
Vi har gjort grundig research på forhånd, og funnet halepartiet på Statens Kartverks flyfoto. Derfor går vi rett på det uten navigeringsproblemer. Det ligger i et lite søkk, og er ikke så lett å se på avstand.
Varde nær Jammerdalshøgda, Ringebufjellet.
La minnesmerket ligge!
Ved de forvridde vrakdelene langt inne på fjellvidda kan vi fornemme den gripene historien om krasjlandingen. Vi får håpe det som er igjen av den tyske Junkeren får ligge i fred oppe på fjellet.
Det er et minnesmerke over dramatiske krigshendelser, og vraket representerer derfor en viktig del av nasjonens historie. Tar du turen til Øverlihøgda, la alle vrakdeler ligge der de ligger.
Vi tar bare bildene med oss, og lagrer minnene om en flott tur i vennlig fjellterreng. Skyene letter, og sola bryter igjennom da vi går stien tilbake mot Saubu, Jammerdalsbu og Friis-veien. En lett regnbyge får vi med oss på vandringen, og en svak regnbue dekorerer østhimmelen en liten stund.
Turen har vært en flott opplevelse, rik på både historie og naturinntrykk. Vi håper også fremtidige generasjoner får gleden av å oppleve det samme som oss.
Regnbyge over Gudbrandsdalsfjell.
Kilder:
Peter Nagy – Krasjlandingen som tok to liv, Vi Menn 2020.
Knut Øsmundset – «Det verserer mange historier om denne JU 52-en, og de fleste spriker nokså mye», Magasinet Villspor 2018.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 17.01.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
