Publisert 11. desember 2017

Lifjell i Telemark er nærfjellet mitt. Det er kun et kvarters kjøretur opp til fjellskogen, og derfra er det bare å vandre ut i et fjellterreng jeg har blitt veldig glad i. Til tross for det har det ikke blitt så mange turer opp dit i år, og i fjor tror jeg ikke det ble noen i det hele tatt. Det landsdekkende kommunefotoprosjektet må nok ta mye av skylda for det, men nå er det fullført. Da har det blitt rom for andre turopplevelser, og i begynnelsen av november benyttet jeg to helgedager på å komme meg ut i nærområdet.

November er kanskje ikke det mest vanlige tidsrommet for fotturer i fjellet, men jeg har blitt veldig fascinert av denne årstida som ofte er sur, kald og grå. Men når morgensola sakte dukker opp over horisonten, da kommer ofte det mest eventyrlige lyset man kan tenke seg. Og er man ute før snøen har lagt seg, er fargespekteret like så flott som i september. Litt andre farger kanskje, men jeg koser meg skikkelig blant gult gress og naken fjellbjørk. Finner man seg en bekk, er lykken som regel komplett.

Den første novemberhelga hadde snøen ennå ikke lagt seg skikkelig i Lifjell, så med en god værmelding tok jeg turen opp til Hønsevassdalen under Astridnatten. Jeg kjørte opp fra Strond ved Seljordsvatnet til Flatastaul, og gikk derfra til fjells gjennom skogen ved Svanadalen. Jeg startet tidlig, og gikk med hodelykt i bekmørket. Etter halvannen times gange, møtte jeg soloppgangen i Langgrøliane. Noen lave tåkeskyer i fjellet sørget for et fantastisk fargespill en stund, og tåke i dalbunnene dekorerte landskapet rundt. Etter hvert skyet det mer til, og langs elva i Hønsevassdalen var det et surt og kaldt vær som bare november kan varte opp med. Men det bedret seg litt igjen til returen, og turen ble en veldig fin senhøst-opplevelse.

Det ble ikke noe dårligere dagen etter. Da gikk jeg en ettermiddagstur opp til Langetjønn, som ligger litt lengre øst på Lifjell. Her renner Langetjønnbekken ned i Langetjønndalen, og på veien danner den en foss med det lite overraskende navnet Langetjønnfossen. Det lave sollyset ble reflektert i bekken, og ga meg noen virkelig fine fotomotiver under fossen. Det var ikke så verst lenger opp heller, men her var det en ganske kald trekk fra nordvest. Sola gikk omsider ned, og lyset svant overraskende fort. Men hodelykta var med også nå, så det ble ingen problemer med å ta seg ned til bilen ved veien mot Liheia. Noen dager senere kom snøen for alvor i fjellet, så disse små nærturene satte et verdig punktum for årets fottursesong.

Se bilder

Publisert 8. desember 2017

Høsten skled ubønnhørlig videre, og gikk over i oktober. Første uka har skoleelever på Sørlandet høstferie, og det inkluderer jo mine egne barn. Som vanlig ble det dermed en tur til familie i Elverum igjen. Det fører jo som regel med seg noen utflukter også, og denne gangen tok jeg med ungdommen opp til fjellskogen ved Hedmarksvidda.

Korpreiret naturreservat ble opprettet i 2016, og skal ta vare på økosystemet i det som kalles et noenlunde intakt bekkekløftmiljø. Her vokser fuktighetskrevende og skyggeelskende mose- og lavarter på den nordvendte siden, mens furu og bjørk dominerer den tørrere solsida. Landskapet er dramatisk, med flere fossefall og loddrette fjellvegger. Høstfargene gjorde også sitt for å dekorere ytterligere.

En liten kveldstur til flatbygdene ved Stange på Hedmarken ble det også tid til, solnedgangen over kulturlandskapet var fotogen så det holdt. Rundballer av halm uten den hvite innpakningen gir mange fine fotomotiver ute på de bølgende jordene, med Mjøsa glitrende i bakgrunnen.

Flotbergets Venner, som jeg har beskrevet i et innlegg tidligere i år, har planer om å sette opp en informasjonstavle på det 603 m høye Flotsberget. Åsen ligger i det sørøstre hjørnet av Elverum, og kan by på et vidt utsyn. Tavla skal inneholde et 180 graders panoramabilde av utsikten mot sør, vest og nord, med markering av hva man kan se fra toppen. Den har jeg påtatt meg å lage, og håpet var å få tatt bildet i løpet av høstferiedagene. Men været spilte ikke på lag da. Dermed ble det en ny tur den påfølgende søndagen, i strålende høstsol og klar luft. Bedre forhold er vanskelig å få, så bildet ble tatt slik jeg hadde tenkt det. På den samme turen svingte jeg dessuten innom Væleren på Ringerike, og noen utvalgte steder på Toten. Jammen ble det noen bilder ut av det også.

Se bilder

Publisert 5. desember 2017

Turen hjem fra Sunnmøres øyrike gikk tilbake langs fjordene til Stryn, men derfra valgte jeg veien over fjellet mot øst. Ikke hovedveien gjennom de lange og mørke tunnelene, men den gamle Strynefjellsveien til Grotli. Denne veien åpnet i 1894, og var en hovedferdselsåre mellom øst og vest i over 80 år. I 1977 ble den erstattet av dagens riksvei 15. Gamle Strynefjellsvei er en del av Nasjonal verneplan for veier og bruer, og på grunn av dette er den en av få riksveier som har fått beholde grusdekket. Den har siden 2010 status som fylkesvei, og er stengt i vinterhalvåret.

Mot slutten av september er høstfargene vanligvis på sitt mest intense i dette området, og årets høst var ikke noe unntak. Opp gjennom Videdalen vokser vier, dvergbjørk, blokkebær og rypebær i en herlig miks. Et gigantisk lappeteppe i gult, rødt, orange og grønt dekker dalbunnen langs elva og veien, mens høye fjell reiser seg på begge sider. Lenger oppe i fjellet er det mer stein og blokkmark, men også her lyser fargerik lyng opp et ellers øde landskap. Ned gjennom Mårådalen mot Grotli overtar vegetasjonen mer og mer, og landskapet her står ikke noe tilbake for det på vestsida av fjellet. Unødvendig å nevne kanskje, men det ble en flott fototur over Strynefjellet. Jeg ga meg forresten ikke med det, for raskeste vei hjem gikk over Valdresflya. Det ble en liten avstikker til Ridderspranget i Sjodalen, før turen gikk over nok en flya til Beitostølen og Valdres. Her er en serie bilder fra reisen.

Se bilder

Publisert 2. desember 2017

Turen mot nordvest fortsatte fra det indre Nordfjord og utover mot kysten. Det bar forbi Hornindalsvatnet, Europas dypeste innsjø med hele 514 m maksimal dybde. Høstfargene satte sitt preg i landskapet her også, og det samme gjaldt fjellsidene under Sunnmørsalpane. Jeg ankom Herøy på Ytre Sunnmøre utpå ettermiddagen, men det var ennå mange timer til mørket jeg ventet på. I stedet for å sture på hotellrommet i Fosnavåg, ble det en kort avstikker ut til Runde. Fuglelivet var vel neppe særlig aktivt på denne årstida, men en spesiell fjellformasjon hadde fanget interessen.

Trollvogga er et 40-50 m høyt steintårn som mirakuløst står i den loddrette fjellsida på sørsida av Runde. Det hele ser temmelig vaklevorent ut, og vil en dag rase ned. Slik det ser ut, heller før enn senere. Men enn så lenge er den et artig fotomotiv, så jeg gikk den relativt korte turen opp på fjellet. En drøy kilometer og snaue 200 høydemeter er ikke så mye å slite seg ut på, men turen ga mye fin utsikt og en kjempeflott naturopplevelse i det nydelige høstværet. Vindstille og over 20 varmegrader er ikke vanlig på disse kanter i september.

Turen til Trollvogga gjorde heller ikke kål på tida jeg hadde til rådighet, så jeg tok nok en kort avstikker fra Fosnvåg. Mulevika på Nerlandsøya ble målet, det så i alle fall fint ut på kartet. Ikke overraskende var det fint i virkeligheten også, og solnedgangen ble fotografert der ute i havgapet mellom rullestein, svaberg og grønne gressbakker. Neste morgen kjørte jeg igjen ut til den samme øya, og fikk med meg soloppgangen på motsatt side. En minst like fin opplevelse, før det var på tide å begynne den lange turen hjem.

Se bilder

Publisert 28. november 2017

Tid for en langtur igjen. I slutten av september var det jobbfoto på planen, i Sogn og på Sunnmøre. Det er jo en bit å kjøre fra Bø i Telemark, men turen gikk gjennom mye flott natur. At høsten var på sitt fineste var heller ikke noen svakhet, det var fine farger å se over fjellovergangene. Lyset i et par tunneler ved Aurlandsfjorden skulle fotograferes, men der var ikke installasjonen ferdig enda. Det ga meg litt ekstra tid, og jeg tok en svipp ut til Bakka ved Nærøyfjorden. Gul løvskog lyste i fjellsidene, og ga meg bilder av verdenesarven i høstdrakt. Tilbake i Aurland bar det over fjellet til Lærdal, og jeg rakk en tur opp til Vindhella før det ble fotografering av Sogndal Lufthamn i skumringstimen.

Neste dag hadde jeg enda bedre tid, ettersom turens neste mål ikke var så langt unna. Et belysningsprosjekt i Herøy var kveldens åsted, men det var det mange timer til. Jeg tok det derfor med ro langs veiene gjennom Nordfjord, og bevilget meg en avstikker inn til Lovatnet og Kjenndalen. Dette er norsk fjord- og fjellandskap av ypperste kvalitet, og et mye besøkt område i turistsesongen. Nå var det imidlertid helt stille, og jeg var alene på veien langs Lovatnet.

Ved den innerste enden av vatnet ligger de små grendene Bødal og Nesdal. De ble nesten utslettet i de to katastroferasene fra Ramnefjellet i 1905 og 1936. Til sammen raste langt over en million kubikkmeter stein ut i det grønne brevatnet, og skapte flodbølger på henholdsvis 40 og 70 meters høyde. 61 mennesker omkom i den første ulykken, mens 74 strøk med i den andre. Flertallet ble aldri funnet. Etter den andre ulykken var Lovatnet fylt opp, og nye ras fra Ramnefjellet vil ikke lenger skape de dødelige flodbølgene.

Innenfor vatnet fortsetter den dype Kjenndalen inn til Jostedalsbreen. Her føler man seg litt som en frosk i en brønn, med skyhøye fjell på alle kanter. Ved enden stuper Kjenndalsbreen ned de bratte fjellsidene, og skaper et imponerende brefall. Men i likhet med andre brearmer på Vestlandet, lider også Kjenndalsbreen under påvirkning fra klimaendringer. Jeg var her første gang i 1987, og forskjellen i breens volum fra da til nå er temmelig stor. Det var allikevel mange flotte fotomotiver å finne i det brutale landskapet under brefallet. Enda flere fant jeg på tilbakeveien langs Lovatnet, særlig ved Nesdal og den klassiske stølen ved Breng. Og ennå var dagen ung.

Se bilder

Publisert 26. november 2017

Store Ula kommer fra hjertet av Rondane, det smale Rondvatnet som ligger midt mellom alle 2000-meterstoppene i det kjente fjellområdet. Elva renner rolig mot sørvest, over flate flyer som slakt heller ned mot Gudbrandsdalen. Ikke langt fra Mysusæter ovenfor Otta begynner landskapet å helle litt brattere, og her har elva gravd ut en lang, rett canyon. Øverst stuper den utfor kanten i den fine Storulfossen. Den er ikke så høy, kanskje 25 meter, men den ligger flott til i landskapet med stortoppene i Rondane lokkende i bakgrunnen. Kløfta ligger til og med øverst i fjellbjørkeskogen. Når høstfargene spraker på sitt mest intense, er det absolutt ingen ulempe.

Ei helg i slutten av september hadde jeg et fotooppdrag i Gudbrandsdalen. Da ble det også tid til avstikkeren opp til Mysusæter, og elvekløfta ved Rondane. Høstfargene gjorde seg sterkt gjeldene i bjørkebeltet, og det var generelt gode forhold for naturfoto. Det var det flere som hadde nytte av, jeg traff på en gjeng fotografer som deltok på et fototreff i området. Jeg vekslet noen ord med hyggelige trøndere, før jeg gikk i gang med mitt. Det var ikke spesielt utfordrende å finne motiver her, så jeg ble værende ved fossen en god stund. Jeg ventet også litt på at sola skulle sende litt spot-lys innover flyene, men det uteble så lenge jeg var der. Allikevel ble det vel verdt turen, og her er det nok gode muligheter for flere besøk.

Se bilder

Publisert 24. november 2017

Haukelifjell har gitt meg mange fine naturopplevelser opp gjennom årene. Vår, sommer, høst og vinter har alle sin egen stemning å by på, og jeg har fått med meg et bra antall soloppganger der oppe de siste årene. Et lite tjern nedenfor Steinvollen har vært en gjenganger siden 1995, da jeg tilfeldigvis var på tur over fjellet en grytidlig septembermorgen. I år var jeg tilbake ved tjernet på samme tid og årstid. Mens ungdommene sov i leiligheten på Råsstøl, tok jeg turen ut før sola rant. Det ble like slående vakkert som i tidligere opplevelser, solgløden på fjelltoppene konkurrerte med høstfargen i lyng og fjellbjørkeskog. Jeg tasset bare rundt blant krekling og dvergbjørk med kameraet på stativet, og gjorde det beste jeg kunne for å fange stemningen. Det er ting som tyder på at det gikk ganske bra.

Etter en drøy time hadde jeg det jeg trengte, og returnerte til de sovende på Råsstøl. De stod etterhvert opp, vi spiste frokost, ryddet og vasket etter oss, før vi kjørte opp på fjellet igjen. Her tok vi en svipp opp i en av Norges eldste veitunneler. Den ligger i Dyrskar, langs traseen etter den eldste kjøreveien over fjellet. Den åpnet i 1886, dog uten tunnelen. Den ble påbegynt like etter, og åpnet i 1900. Det varte imidlertid ikke så lenge før veien ble lagt om igjen, og flyttet til den andre siden av skaret i 1919. I 1968 åpnet dagens trasé, med tunnel under Dyrskar. Med det var helga på Haukelifjell over, og vi tok fatt på tilbaketuren gjennom Setesdal til kysten og Lillesand. Og videre opp igjen til Telemark for den eldste av oss. Slike turopplevelser med ungdommene mine kjører jeg gjerne jorda rundt for.

Se bilder

Publisert 22. november 2017

Selv om kommune-fotoprosjektet er fullført, betyr det ikke at jeg har tatt pause i fotograferingen gjennom høsten. Kameraet har vært med på flere turer, både i jobb og fritid. Midt i september tok jeg med barna mine på en høsttur til Haukelifjell. Der har vi vært flere ganger opp gjennom årene, og fjellet lengst nordvest i Telemark leverer alltid varene. Så også denne gangen.

Vi hadde leid oss en leilighet ved Råsstøl, med god plass og komfort. Jeg hentet mine to håpefulle etter endt skoleuke i Lillesand, så bar det opp gjennom Setesdalen, forbi Hovden og frem til målet på østsiden av Haukelifjell. Dagen etter viste høstværet seg fra sin beste side, med pent vær og lite vind. Vi hadde sett oss ut Kista på sørsiden av Ståvatn som turmål, en passelig lang runde for to tenåringer og en halvkorpulent "gamlis".

Det ble en nydelig tur i det lettgåtte fjellterrenget, med sprakende høstfarger på alle kanter. Vi fulgte en merket sti fra Ståvassdammen, og opp gjennom Kistedalen mellom Kistenuten og Kista. Sett fra en gitt vinkel langs hovedveien over fjellet, er det ikke så vanskelig å se opphavet til navnet. På toppen av Kista stod en stor steinvarde, som var god å søke ly bak da litt vind og noen regndråper flyktig passerte. Det varte heldigvis ikke mange minuttene, og vi tok en fin pause med litt godis der oppe. Sola var framme igjen da vi fulgte stien ned på motsatt side av fjellet, på returen mot Ståvassdammen. Etter en kjempefin fjellopplevelse ble det godt med lørdagstaco i leiligheten på Råsstøl.

Se bilder

Publisert 19. november 2017

Så er vi ved veis ende. Det siste fylket på en lang rundtur er Finnmark. Vårt nordligste og arealmessig største, det dekker 48631 km². Det er dermed betydelig større enn Danmark, og avstandene mellom ytterpunktene i fylket er store. Kautokeino er f.eks. landets største kommune, og større enn Østfold og Akershus til sammen. Etter folketall er imidlertid Finnmark Norges minste fylke. Her, som i de fleste andre fylker, bor flertallet i byer og tettsteder. Alta er størst, deretter følger Hammerfest, Kirkenes og Vadsø.

Vidde er et nøkkelord for å beskrive landskapet i Finnmark. Finnmarksvidda legger beslag på mer enn en tredjedel av arealet, og består i hovedsak av åser dekket av bjørkeskog, myrer, elver og vann. Viddelandskapet finner vi også igjen på Varangerhalvøya og Nordkinnhalvøya, men her er landskapet nakent med sparsom vegetasjon. Fjellplatåene strekker seg helt ut til kysten, hvor de stuper bratt i havet. Skrentene kalles næringer, eller næringskyst. Et typisk eksempel er Nordkapp på Magerøya. Store og brede fjorder skjærer seg inn fra Barentshavet, de største er Porsangerfjorden, Laksefjorden og Varangerfjorden.

Finnmark har naturlig nok flest av Norges geografiske ytterpunkter, ettersom det ligger både lensgst nord og lengst øst. Kibergneset ved Vardø ligger lengst øst på fastlandet, men Hornøya ligger enda litt lengre øst. Kinnarodden på Nordkinnhalvøya er nordligste fastlandspunkt, mens Knivskjelodden på Magerøya er nordligste punkt. Puktum. I Vest-Finnmark er landskapet mer fjellrikt, og ligner på det vi finner over fylkesgrensa mot Troms. På Øksfjordjøkelen ved Øksfjorden finner vi fylkets høyeste punkt på 1191 m.o.h.

Finnmark har Norges riksgrense mot Russland i øst, mot Finland i sør, og som nevnt grenser fylket mot Troms i vest. Det bor ca 76000 mennesker i fylket, og mange er av samisk herkomst. Sametinget er lokalisert i Karasjok på Finnmarksvidda. Finnmark har 19 kommuner pr 2017, og vi tar en lang sisterunde på bildereisen gjennom Norges kommuner og fylker.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 18. november 2017

Vi nærmer oss slutten på rundreisen i norske fylker og kommuner. Troms er det nest nordligste fylket i landet, og like naturskjønt som naboen i sør. Det er fjellrikt, og Lyngsalpan er kongene i fylkets fjellverden. Jiehkkevárri rager 1834 m.o.h., og er det høyeste i Troms. Store fjorder deler opp fylket på kryss og tvers, og flere av Norges største øyer ligger her. Hinnøya er aller størst, men deles med Nordland. Senja er nest størst, og er et Norge i miniatyr. Her snakker vi spektakulært fjord- og fjellandskap i vest, og vidt skog- og myrlandskap i øst. Øyriket fortsetter videre nordover med Kvaløya, Ringvassøya, Vannøya og Arnøya på rekke og rad. Lenger inn mot svenskegrensa ligger store villmarksområder, hvor noe er vernet gjennom nasjonalparkene i Dividalen og Reisa.

Troms grenser til Finnmark i øst og Nordland i sør, foruten Sverige og Finland. Fylket omfatter 25863 km², hvor mer enn 165000 mennesker har sitt hjem. Nesten halvparten bor i Tromsø, som er fylkets største by og "hovedstad". Harstad er den andre større byen i Troms, ellers er det mange mindre tettsteder rundt omkring i fylket. 24 kommuner deler på arealet, og her er nok en gang bilder fra hele bunten.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 17. november 2017

Nordland er vårt mest langstrakte fylke. Fra det sørligste punktet på grensa mot Trøndelag til nordspissen av Andøya er det 510 km i luftlinje, omtrent det samme som avstanden mellom Molde og Kristiansand. Fylket er også det smaleste, med bare 6,3 km mellom Hellmobotn i Tysfjorden og svenskegrensa. Når vi først er inne på geografiske tall, kan vi også ta med at arealet er 38841 km². Det gjør Nordland til vårt nest største fylke.

Nordland kan oppvise noe av det mest spektakluære landskapet vi har i Norge. Kysten er sterkt oppdelt av fjorder og fjell, med mange idylliske øysamfunn utenfor. Lofoten er godt kjent ikke bare i Norge, men for store deler av verden. Turister kommer hit i en slik grad at det har ført til noen lokale problemer i håndteringen av de tilreisende. Men det er ikke uten grunn at de kommer. De skarpe tindene stuper blankskurte ned i fjord og hav, og små fiskevær klorer seg fast der det finnes noen kvadratmeter flatere lende.

Også i Ofoten og Salten setter de nakne tindene sitt preg på landskapet, mens det blir mer avrundede fjell på Helgeland lengre sør. Her ligger Norges nest største isbre, Svartisen. Det er stort innslag av kalkstein i berggrunnen i området rundt Saltfjellet, noe som har resultert i en stor mengde grotter. Helgelandskysten er kjent for sin svært vakre skjærgård, og Vegaøyene lengst i sør kan skilte med verdensarvstatus. I indre strøk finner vi Nordlands og Nord-Norges høyeste fjell, som er Oksskolten på 1915 m.o.h.

Drøyt 240000 mennesker har sitt hjem i Nordland, og de største byene er Bodø, Mo i Rana, Narvik og Mosjøen. Fylket har også det største antallet kommuner i Norge på hele 44. For de som har fulgt med her de siste dagene, kommer det neppe som noen overraskelse at vi i dette bildegalleriet går gjennom alle sammen.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 16. november 2017

Nord-Trøndelag er neste fylke på lista. Det grenser til Sør-Trøndelag i sør, Nordland i nord, og Sverige i øst. I vest er det kysten mot Norskehavet som gjelder. Dette er Namdalskysten, og den dekker hele fylkets kyststrekning. Den er en veritabel labyrint av små fjorder, øyer og holmer. I nord ligger den geologisk unike øya Leka, med en svært fargerik berggrunn. Innenfor kysten dominerer et vidstrakt skog- og fjellandskap, bare avbrutt av den lange Namdalen og områdene rundt Trondheimsfjorden. Gjennom Namdalen renner Namsen, fylkets lengste elv og kjent for godt laksefiske.

Rundt Trondheimsfjorden finner vi mye grøderikt jordbruksland, ofte nevnt som Inntrøndelag. Mange historiske steder ligger også her, som Stiklestad, Frostatinget og Tautra med klostrerruinene. Mot svenskegrensen dominerer igjen fjell og skog, med flere nasjonalparker. I nord finner vi fylkets høyeste fjell, Jetnamsklumpen, som rager 1513 m.o.h.

Nord-Trøndelag er i stor grad et distriktsfylke med små tettsteder, og mye spredt bebyggelse. Steinkjer, Levanger og Namsos hører til fylkets eldre byer, mens Stjørdalshalsen og Verdalsøra har vokst seg store i senere år. Kolvereid har også bystatus. Det bor ca 137000 mennesker på 22415 km², fordelt på 23 kommuner. Fylket opphører å eksistere om noen uker, da det slås sammen med Sør-Trøndelag fra 1. januar 2018. Men vi tar nå en bilderunde allikevel.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 15. november 2017

Det drar seg nordover på rundturen i Norge, vi har kommet frem til Sør-Trøndelag fylke. Det grenser til Møre og Romsdal, Oppland, Hedmark og Nord-Trøndelag, i tillegg til rikgrensen mot Sverige. Fylkets areal er på 18848 km², og vi snakker om en ganske variert topografi. I sør ligger fjellområder med topper langt opp i alpin sone. Aller høyest rager Storskrymten i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, den når 1915 m.o.h.

Landet synker gjennom åser og skogsdaler mot lavere lende ved Trondheimsfjorden. Her finner vi et frodig kulturlandskap rundt mindre tettsteder, i tillegg til fylkeshovedstad Trondheim. Østover strekker et vidt skogslandskap seg mot fjellviddene ved svenskegrensen og Røros. I motsatt retning finner vi et flott kystlandskap med øyer, holmer og skjær, hvor Hitra og Frøya er de største. Fosenhalvøya på nordsiden av Trondheimsfjorden kan by på mye spennende, det er f.eks. mange store havgrotter i dette området.

Det bor snaut 320000 mennesker i Sør-Trøndelag. Godt over halvparten bor i Trondheim, Norges tredje største by. Sør-Trøndelag vil bare eksistere som eget fylke noen uker til, da det fra 1. januar slås sammen med Nord-Trøndelag. Det nye fylket får det lite overraskende navnet Trøndelag. Men vi skal like fullt ta turen til alle de 25 kommunene i det gamle.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 14. november 2017

Neste fylke ut på rundreisen vår er Møre og Romsdal, det nordligste av de fire vestlandsfylkene. Også her setter fjordene sitt preg på landskapet, selv om de ikke er like lange og store som hos naboen i sør. Men det spektakulære fjordlandskapet ved Geiranger er blant Norges absolutte høydepunkter, og trekker til seg turister fra hele verden. Den er også på UNESCO-lista over verdens naturarv. Tafjorden er naboen til Geirangerfjorden, og også verdt et besøk. Hjørundfjorden er en annen perle, der den skjærer seg inn blant sylkvasse tinder og topper. Og da passer det å ta turen til fjells.

Møre og Romsdals fjellverden er nemlig noe for seg selv. Sunnmørsalpane ligger lengst vest, det ligger som et hav av spisse tinder og takker mellom fjordene. Lengre øst finner vi Romsdalsfjella, med den berømte Trollveggen i sentrum. Den er Europas høyeste loddrette fjellvegg, og står nordvendt og grå på vestsida av Romsdalen med trollspir på toppen. Sunndalsfjella og Tafjordfjella har også mye vakker natur å tilby, og sistnevnte har fylkets høyeste fjell. Det er Puttegga, som mangler én fattig meter på å nå 2000 m.o.h.

Men vi må heller ikke glemme kysten, her er mange vakre øysamfunn langs hele strekningen. Som i Herøy med fugleøya Runde, Sandøy med Ona, Eide og Averøy med Atlanterhavsveien, og Smøla med Veiholmen ytterst. For å nevne noen. I motsetning til i Sogn og Fjordane, finnes det også større byer i Møre og Romsdal. Ålesund, Molde og Kristiansund er "hovedsteder" i hver sine distrikt, som er Sunnmøre, Romsdal og Nordmøre. Fylket har omtrent 266000 innbyggere pr 2017, og rundt 80000 av disse bor i de nevnte bykommunene. De 15099 kvadratkilometrene fylket dekker, er delt inn i ikke mindre 36 kommuner. Vi tar like gjerne en fototur innom alle sammen.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 13. november 2017

Fjordane under breen. Det er Sogn og Fjordane. I alle fall var det slagordet til den lokale reiselivsorganisasjonen for noen år siden. Det passer jo fortsatt bra, ettersom både fastlands-Norges største isbre og landets lengste fjord ligger i fylket. Vi snakker om Jostedalsbreen og Sognefjorden, landskapselementer som skaper noen av våre aller største turistattraksjoner. Nærøyfjorden står sammen med Geirangerfjorden på UNESCO's liste over verdens naturarv, og Briksdalsbreen og Nigardsbreen har trukker turister i siden 1800-tallet. For å nevne noe.

Men kysten har også mye vakkert å by på. Fra Gulen og Solund i Ytre Sogn strekker den seg nordover mot Bremangerlandet, Vågsøy og Stadlandet. Sistnevnte kan oppvise en naturtype vi må til Færøyene for å finne maken til, mens Bremangerlandet kan skilte med den brutale Hornelen og den makeløse Vetvika

Sogn og Fjordane dekker 18619 km². og grenser til Møre og Romsdal, Oppland, Buskerud og Hordaland. Fjord og fjell preger som nevnt fylket. Det høyeste av dem er Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste med 2405 m.o.h. Ca 110000 mennesker har sitt hjem i fylket, men det er ingen store byer her. De største tettstedene er Førde med litt over 10000 og Florø med snaut 9000 innbyggere. Sogn og Fjordane består av 26 kommuner pr 2017, og i dette bildegalleriet kan du se et bilde fra alle sammen.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 12. november 2017

Hordaland er det neste fylket på rundturen vår, og her begynner de typiske vestlandsfjordene å sette preg på landskapet. Hardangerfjorden er utvilsomt kongen blant fjordene i fylket. Den skjærer seg inn fra kysten med de store øyene Bømlo og Stord, til enden av Eidfjorden og Sørfjorden blant bratte fjell med isbreer på toppen. Landets tredje største isbre er Folgefonna, som dekker 190 km² i fjellene mellom Etne, Kvinnherad og Odda. Kontrasten er stor til frukthagene nede ved fjorden, noe som blir ekstra synlig under den flotte blomstringen i mai.

Et annet imponerende landskapstrekk i fjordstrøkene er de mange og særdeles høye fossefallene som dundrer ned langs fjellsidene. Dette til tross for at mange nyttes i kraftproduksjon, og enten er helt borte eller renner med redusert vannføring deler av året. Vøringsfossen er sikkert kjent for de fleste, mens Ringedalsfossen og Tyssetrengene kommer til syne i flomperioder eller når kraftanleggene stenges for vedlikehold. Men Vedalsfossen og Valurfossen i Eidfjord er gitt varig vern, og vil glede naturglade mennesker i generasjoner fremover.

Hordaland er imidlertid mer enn Hardanger. Kysten i fylket er generelt mer dramatisk enn lengre sør, Atlanterhavet står på med full kraft her når vinterstormene herjer. Men det bor allikevel folk på den ytterste, nøgne ø her også. Fedje er et godt eksempel på det. Innenfor ligger et idyllisk skjærgårdsområde i Austrheim, Radøy og Lindås. Sistnevnte har dessuten Norges vestligste fastlandspunkt på Vardetangen, ikke langt fra oljeraffineriet på Mongstad.

Vi kommer ikke utenom Bergen, landets nest største by. Her bor snaut 280000 mennesker, over halvparten av fylkets 520000 innbyggere. Byen og dens beboere blir ofte sett på som noe for seg selv, men man må innrømme at det er fint på Bryggen, ved Vågen eller på Fløyen når sola skinner. Noe den kanskje ikke gjør altfor ofte. Andre større befolkningssentra finner vi i Lerivik på Stord, på Voss og i Bergens nabokommuner.

Hordalands areal er på 15436 km², og fylket grenser til Sogn og Fjordane, Buskerud, Telemark og Rogaland. Det er mye fjell i fylket, over 70% ligger høyere enn 300 m.o.h. Det aller høyeste punktet ligger på Hardangerjøkulen, 1861 m.o.h. Hordaland er inndelt i 33 kommuner, og her er bilder fra hver og en av dem.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 11. november 2017

Så har vi kommet over til Vestlandet, Rogaland er det sørligste av de fire fylkene i regionen. Det dekker et areal på 9376 km², og grenser mot Hordaland, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Rogaland rommer en høyst variert natur. Lengst i sør ligger Dalane, med nakne knauser og et virvar av smådaler i mellom. Litt lengre nord finner vi det paddeflate Jæren, med kulturlandskap og sandstrender langs kysten så langt øyet kan se. Den nordlige delen av distriktet er tett urbaninsert rundt Stavanger og Sandnes.

Den store Boknafjorden deler fylket i to nord for byområdet på Jæren. På den andre siden av fjorden finner vi Karmøy og Haugesund, med Haugalandet innenfor. Men den innerste delen av Rogaland er Ryfylke, med et unit fjordlandskap blant høye og blankskurte fjell. Særlig kjent er Lysefjorden med Preikestolen og Kjerag. Det høyeste fjellet i fylket er Vassdalseggi lengst nord i Ryfylke, den når 1658 m.o.h.

Rogaland er vårt fjerde meste befolkede fylke, over 470000 mennesker har sitt hjem her. Litt under halvparten hører hjemme i Stavanger og Sandnes, mens Haugesund og Karmøy huser rundt 45000 innbyggere. Landets minste kommune etter folketall ligger også i fylket. Utenfor Haugesund finner vi Utsira, ei lita øy langt ute i havet. Denne og 25 kommuner til utgjør Rogaland, og her er den nå etterhvert vanlige bildeserien.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 10. november 2017

Norges sørligste fylke er Vest-Agder. Lindesnes fyr er selve symbolet på dette, og ligger på vårt sørligste fastlandspunkt. Sørlandskysten med hvit trehusbebyggelse og skjærgård fortsetter fra Aust-Agder vestover mot Rogaland, som er det andre fylket Vest-Agder grenser mot. Det flate Listalandet skiller seg ut fra resten av kysten, med jordbruksland og lange sandstrender. Resten av landskapet i fylket er knudrete, som i nabofylkene. Nord-sørgående dalstrøk er adskilt av skrint skog- og heilandskap, hvor terrenget stiger jevnt opp mot Setesdal Vesthei, eller Vestheiene som fjellområdet også kalles. Lengst mot nord finner vi da også fylkets høyeste punkt, Urdalsknuten på 1434 m.o.h.

Kristiansand er fylkeshovedstad og største by. Andre byer er Mandal og Flekkefjord, i likhet med andre småbyer på Sørlandet preget av hvitmalte trehus. Innbyggertallet i Vest-Agder er pr 1. januar 2017 såvidt over 184000, Kristiansand rommer nesten halvparten av dem. De 15 kommunene som utgjør fylket dekker 7276 km², og her er 15 bilder fotografert over hele fylket.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 9. november 2017

Aust-Agder fylke er kanskje mest kjent for "den bløde kystribe", Sørlandet. Landsdelen preges av skjærgård med småbebyggelse og hvite trehusbyer. En av disse, Lillesand, var mitt hjemsted fra 1997 til 2009. Byen er typisk for denne solkysten, og opplever årlig en enorm "befolkningsvekst" i sommermånedene. Et yrende båtliv blant holmer og skjær er selve sommerdrømmen for både tilreisende og mange fastboende. Men vinterhalvåret har også sin absolutte sjarm, når skjærgården ligger stille og det lave sollyset stryker over landskapet.

Fylket har imidlertid mer å by på. Innenfor kysten ligger et knudrete landskap med skog, heier, elver og vann. Og lengre opp begynner den lange Setesdalen. Den går fra Evje og helt opp til fjellskogen på Hovden, snaue 15 mils kjøring unna. Her er store fjellområder på begge sider, delt av dalen i Vestheiene og Austheiene. Sistnevnte rommer fylkets høyeste fjell, Sæbyggjenuten på 1507 m.o.h. Gjennom Setesdalen renner også fylkets største og lengste vassdrag Otra.

Aust-Agder dekker 9158 km², og grenser mot Vest-Agder, Rogaland og Telemark. Fylket har drøyt 115000 innbyggere. Arendal, Grimstad, Lillesand og Risør er de største byene, alle ligger langs Sørlandskysten. Det er 15 kommuner i fylket, alle representert med et bilde i denne serien.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Publisert 8. november 2017

Da er vi med ett fremme i Telemark, mitt hjemfylke siden 2009. Fylket dekker 15296 km², og grenser mot Vestfold, Buskerud, Hordaland, Rogaland og Aust-Agder. I tillegg er det en kort kystlinje i Grenland og Kragerø. Naturen i Telemark er svært variert. I nord og vest ligger høyfjell på Hardangervidda, Haukelifjell og Setesdal Austhei. Den høyeste toppen er imidlertid den ikoniske Gaustatoppen på 1833 m.o.h., som ligger på sørsiden av Vestfjorddalen og Rjukan.

I de midtre delene av fylket overtar et temmelig kupert skog og dallandskap, som antar vestlandske dimensjoner rundt "innlandsfjordene" i Bandak, Kviteseidvatnet og Seljordsvatn. Lengre ned blir fjellene og åsene lavere, før det hele møter kysten ved skjærgården mot Skagerrak.

Telemark har drøyt 170000 innbyggere, de de fleste bor i Grenlandsområdet med fylkets største byer Skien og Porsgrunn. Legger vi til nærmeste omland, har to tredjedeler av befolkningen sitt hjemsted i denne regionen. Det er 18 kommuner i Telemark pr 2017, og kanskje ikke overraskende: Her er nok en bildeserie som dekker alle sammen.

Se bildegalleri (frittfallfoto.no)

Se bildegalleri i større format (500px.com)

Tilbake til toppen